Beskrivelse: The Exiled: Regissert av Christos N. Karakasis. Med Falah Ghati, Maria Kappa, Vasiliki Kappa. Jeg møtte Falah første gang for flere år siden i Athen, og jeg kan si at jeg ble imponert over hans barnslighet som menneske. Da jeg så verkene hans, så jeg samtidig en veldig dyp smerte og bitterhet, sammenlignet med fortiden han hadde levd i opprinnelseslandet. Han er en mann som gir deg smaken for å reise. I det øyeblikket du har en seriøs samtale med ham, begynner han plutselig å synge. Arbeidene hans leker med de geometriske lagene, med tid og tema. Det er et maleri som har så mange moderne elementer som inviterer deg til å oppdage det. Falah Ghati kom opprinnelig fra Irak, men det var ikke noe fjernt eller eksotisk ved ham. Han var en verdensborger. Det vil si at han hadde en kultur, en tanke, som han hadde innlemmet og absorbert mange kjennetegn fra flere deler av verden. Han er tross alt en bereist artist. Han har blitt stilt ut i mange land. Samtidig var det som var imponerende hans følelsesverden. Han var en mann med en følelsesverden, kan man si, sprukket. Og denne sprekken var noe som fikk deg til å se med et annet utseende, mye mer integrert, arbeidet hans. Men også, for å få meldinger veldig intenst, nå å forstå symbolikken bak de tingene han presenterer, referansene, de menneskelige meldingene. Han har en konstant referanse til Irak-krigen og samtidig i sitt arbeid en omveltning av dette elementet. Hvordan Falah Ghati klarte å bli en verdensborger er egentlig et spørsmål. Fordi han bærer på sår, veldig lukkede elementer, ting, som er psykologiske traumer, og dette hoppet er ikke lett. Kanskje takket være hans usedvanlig sterke følelse, til hans kunstneriske kraft. Hva er det som tvinger en kunstner til å ta en usedvanlig lang vei, å bli elsket så høyt av forskjellige mennesker, som kommer fra forskjellige land? Kanskje kraften i ham. Dette gjenspeiles i hans arbeid. Et verk skal ikke bare bygges perfekt, men også inneholde en sjel, ha substans.